Vet ikke med deg, men jeg faller pladask flere ganger for heltehistorier. Spesielt de fra krigens dager, da enhver sitt mot, verdier og holdninger ble satt på en vanvittig prøve. Tror vi alle liker helter, – ledere som går i bresjen blant “kuleregn” og granater og redder dagen når andre sviktet. Tror mange av oss har et underliggende behov for å være en helt, være modig og leve for noe “større enn seg selv”. Men kan man være en helt eller en leder uten å leve i kontinuerlig sårbarhet, ta aktivt imot hjelp, eller stadig legge “livet sitt” i andres hender?
Selvstendig & sårbar
Da jeg så den 12 mann på kino med en god venn i romjulen, satt jeg igjen med en annen type opplevelse, respekt og undring. Baalsrud hadde klart seg over svenskegrensen med livet i behold etter en umenneskelig reise gjennom en intensiv flukt i isvann, milevis løping over vidde i sterk kulde og med en hengende usikkerhet over seg – så stor at man lurer på hvor mange minutter han har igjen å leve.
Mot og utholdenhet er adjektivene som umiddelbart kommer opp som beundringsverdig og ærefullt. Så er det denne fantastiske evnen til å drive seg selvstendig og alene fremover uten å miste motet; sloss med tyskere og motstanden helt alene, ta beslutninger raskt, tenke strategisk og ta vare på kroppen så langt det går med de få ressursene man har tilgjengelig. Og ikke minst… ha rå nok viljestyrke til å skjære av seg egne tær når koldbrannen setter inn. MEN….det er ikke det jeg sitter igjen med i kroppen – i fingerspissene. Det er den vanvittige respekten over Baalsruds evne til å anerkjenne at han klarer ikke denne reisen alene. Han klarer den faktisk ikke i det hele tatt, uten at lokalbefolkningen bokstavelig talt bærer, drar og løfter han over “streken”. Var han stakkarslig og puslete i det å ikke klare reisen fullstendig på egen hånd? Nei, ikke etter min mening. Han var særdeles modig og menneskelig. Jeg får heller tillitt til å ville “gå i krigen med han”.
Kontekst som skifter
Det er ikke sterke elitesoldater som bærer han over streken eller gjemmer han i høy og hus. Det er kvinner, eldre mennesker, bønder og samer i lokalbefolkningen som satte livene sine på spill for Baalsrud. Oppdraget til Baalsrud skiftet ganske dramatisk fra å sprenge båten, flykte fra tyskere med dokumentene – til å holde ut og legge livet sitt i hendene på lokalomgivelsene. Er det ikke det som kjennetegner en effektiv eller “god” leder eller en idrettsutøver? En leder eller person som evner å omstille seg etter kravene og situasjoner som skifter og i dette ikke tviholde på egne mestringsstrategier, tanker eller løsninger. Men, du verden så vanskelig det ofte er for oss, deg og meg – å skifte strategi; selv de gangene vi har opplevd suksess eller ikke er overbevist over at det nye vi må gjøre, fungerer.
En idrettsutøver sa til meg en gang at hans valg med å våge å skifte treningstaktikk – til en han ikke i utgangspunktet hadde tro på i det hele tatt, og som til og med stred i mot hva han hadde hatt tidligere suksess med, var det som var det utslagsgivende for hans prestasjon og karriere. Hadde ikke Baalsrud (som blir det dramatiske eksemplet på hvor voldsomt livet kan bli/være) omstilt seg, og att på til i takknemlighet og ydmykhet til de rundt seg, så hadde han neppe overlevd. I hans sårbarhet, skapte det en hengivenhet, vilje og ekstrainnsats hos hjelperne – som ble hans redning. Jeg, som grunder selv, har nok aldri utviklet meg så personlig som da jeg startet som grunder i 2015/ 2016 og stilte meg sårbar og rev vekk sikkerhetsnettet under meg selv. Stoltheten over å alltid klare seg selv, være uavhengig alt og alle, måtte “røykes ut” bit for bit. Det var vondt for stoltheten og ugreit å slippe kontrollen. Men MINE hjelpere fikk tilføre meg verdi og hjelp der jeg trengte det som mest, og fikk prege, forme meg og karrieren som jeg aldri ville vært foruten. Når du er svak er du sterk. Eller omformulert i mine ord: Når du erkjenner din sårbarhet, da er du sterk!
Inviter andre inn i “grøten”
Som Coach eller mentor, bruker man ofte mange metaforer eller bilder for å forklare verden på en måte som blir levende og forståelig. De fleste av mine klienter liker de, en gjør ikke det. “Grøten” bruker jeg som metafor til alt som er vanskelig, ubehagelig, ekkelt, skummelt, og som ja, går i hverandre til det blir en guffe som man ikke vet hva er. Livet er ofte “grøtete”. Enten i følelseslivet eller i de utfordringer man møter.
Min oppfordring til deg (og da peker jeg med minst to fingre til meg selv), er å inviter noen mennesker inn i din grøt. Velg å være sårbar (du tar av deg rustningen og alle maskene, står “all inn” på livsarenaen), stå i erkjennelse og ta åpent i mot støtte og hjelp. Tenker ikke på hjelp som i Baalsrud sitt tilfelle, men hjelp i den gaten av at noen lytter, får “se inn”. Stiller deg åpne spørsmål. Kanskje hjelpe deg til å gi mening og sette ord på det som kan oppleves å være uggent eller grøtete- og da noen ganger uten at målet alltid skal være å finne løsninger eller forklaringer. Da leder du deg selv situasjonsbestemt, vil jeg påstå. Da er du modig og sterk. Du gjør “ditt oppdrag”; tar ditt ansvar med å stå i ubehageligheten, i grøten og ikke gi opp (legge deg ned og drukne i grøten, skylde på andre eller fornekte at du står i grøten). Så vil omgivelsene få være med å hjelpe deg over streken – en liten etappe av gangen og du kommer i mål. Og når du står på “pallen”, har kommet deg over på den andre siden, vil du kunne ære alle de flotte menneskene som risikerte eller investerte litt av sitt i deg – fordi de hadde TRO og KJÆRLIGHET til deg og ville deg over. Men for å komme hel og fullt over, må du invitere andre inn og med på reisen- ofte der du liker det minst. Lykke til!