Våger du å gå ned i det sorte hullet?

Jeg er sent ute til et viktig møte og har surret meg bort på veien. Automatisk kommer en tanke snikende, men brått: “Det er jo mye snø på veien i dag og var det ikke litt kø også?” Jeg bråstopper på veien. Hva er det som foregår? Det er på ingen måte mye snø på veien, eller kø som er årsaken til at jeg ikke kommer tidsnok. Grunnet er så enkel og så flau at jeg har surret meg bort på veien og gått en ekstra gang rundt bygget før jeg fant hoveddøren. Jeg stiller meg selv spørsmålet: Hva er jeg redd for at skal skje om jeg står i min erkjennelse og sier “det som det er” når jeg kommer inn i møtet og alle kikker opp og forventer en forklaring?

Personlig krigføring

En kampsak, fanesak og interessetema de siste to årene for meg har vært “å stå i erkjennelse” (de som har hatt meg tett på kroppen, kjenner seg igjen her). Jeg selv omsider oppdaget til min store forskrekkelse en egen snikende tendens til å leve i selvbedrag (som jeg vil kalle det) og til å bruke forsvarsverket både sent og tidlig (som at man skulle ha vært i farlige “krigstilstander”?!). Og med kunnskapen og hemmeligheten til å leve i frihet som kommer som et resultat av å leve et sårbart liv – være all inn og helhjertet med seg selv og omgivelsene, så var dette et personlig “Battle” jeg bare måtte sette i gang. Jeg vil jo være modig og sterk – også når det kommer til de “virkelige tingene” som “å stå i lyset”, snakke ut i fra kjernen og ta det fulle personlige ansvaret for det som skjer i mitt tanke -og følelsesliv. Men hvor begynner man?

Erkjennelse & kunnskap

Helt siden jeg var barn, hadde jeg en merkelig appetitt for filosofi. Leste Sofies Verden som tiåring og ble forgapt i de store spørsmålene med få svar. Hva er egentlig erkjennelse? Er det det samme som å være ærlig eller transparent? Jeg vil si at erkjennelse er så mye mer. Enkelte definisjoner sier det slik at erkjennelse er “…den virksomhet hvor vi finner kunnskap”, eller “…er kunnskapen eller selve innsikten”. Spinoza (1632-1677), en anerkjent og stor tenker i sin tid (og i dag også for øvrig), påpekte at erkjennelse er; innsikt i de enkeltes ting, og kan sette oss fri fra negative pasjoner eller følelser. Veien til erkjennelse kan være et viktig fødested for kunnskap om seg selv, fordi vi finner ny innsikt om oss selv og det vi står i.  I mitt nok så uskyldige eksempel med å surre meg bort på veien til et møte, ble kunnskapen (som kom til i tankerekken) om en underliggende frykt for å bli feiltolket eller misforstått, eksponert rett foran øynene mine.  Tenk om de tror at jeg er upålitelig, ikke bryr meg om å respektere deres tid, eller at jeg er dårlig til å planlegge?

Det sorte hullet

Rent psykologisk har vi mekanismer i oss som aktivt forsøker å redusere ubehag og beskytte oss mot følelser som skaper angst og uro. På en side er jo dette en sunn mekanisme, som jeg tror hjelper oss et øyeblikk til å få hodet over vann – nok til å svømme til et “skjulested” hvor vi kan få bearbeide tingene i fred og under trygge omgivelser. Det er ofte vanskelig nok å være menneske og hanskes med egne følelsesmessige “fyrverkerier” som både kan være irrasjonelle og krevende, om en ikke skal også deale med dette i alles påsyn og med krav fra omgivelsene til å reagere eller møte dem på en bestemt måte.

På en annen side, så har jeg en mistanke om at vi ikke gjør dette i stor grad : Å deale med tingene når vi har fått litt pusterom, fått hodet godt over vann. Jeg har rett og slett (i metaforisk forstand) blitt nysgjerrig på det “sorte hullet”. For det finnes en farlig og skadelig grøft, som jeg opplever vi mennesker veldig ofte blir sittende i. Det er grøften av selvbedrag etter å ha latt forsvarsmekanismene jobbe på høygir i møte med omgivelser, som fremkaller mye negative og ubehagelige følelser vi rett og slett ikke kan, orker eller vil deale med. Vi ser denne tendensen hele tiden. Politikere, offentlige mennesker, ledere og folk som meg og deg i hverdagen. Vi snakker om eksempler på tilbøyeligheter som å benekte (“det har jeg ikke sagt eller gjort”), fortrenge (“det kan jeg ikke huske jeg har sagt eller gjort”) forskyve (“Jeg kjefter og er sint på deg, når jeg egentlig er sint på meg selv”) eller undertrykke ubehaget (“Jeg vil ikke tenke på det, snakke om det”). Gjør vi ikke dette her ganske ofte alle sammen?

For at folk skal utvikle seg som ledere og personer, er man jo nødt til å undersøke litt sammen hva som ligger “i systemet” og se hvor “opplyst” man er på seg selv og livet sitt. Vi penser fort inn på de ugreie tingene, man egentlig ikke vil ta i med en ildtang. Det var den ubehagelige tilbakemeldingen som leder man ikke har gjort noe med, eller kanskje følelsen av å være mislykket, mindreverdig? Det kan være skam for noe, dårlig samvittighet, avsky for noe man har sagt eller gjort, følelser av nederlag eller tilkortkommenhet. Hvorfor er det så tiltak å si det som det er?

For ledere kan det være en frykt for å bli dømt og så straffet, om du “erkjenner deg selv skyldig” i det du sa eller gjorde feil, som man ble konfrontert med. En Coach på et seminar jeg var på i fjor, snakket om “apekatter” som et bilde på “issues” eller problemer man har i livet. Og jeg som er så visuell av meg, brukte ikke lang tid på å se for meg ustyrlige apekatter som både ramponerer og lager støy i det skjulte. Lyder og bråk kan tilslutt bli så hørbart og synlig at alle andre ser det, selv om vedkommende sitt hull, ikke vil vedkjenne seg at det er noe der som burde fått en konstruktiv oppmerksomhet. Ofte blir løsninger heller å (over)kompensere for det ubehaget med “å skru opp musikken”, eller “kaste et teppe over hullet og late som det ikke er der…”.

Etter mange reiser ned i “hullet” (egne hull og andres), så har det vært nødvendig å snakke om frykten for å gå ned dit. Det kan være en frykt over at det ugreie der nede som man ikke helt vet hva er, skal få en slags makt over en, bli til en selvoppfyllende profeti, eller kanskje være for skamfullt å ta i. Hva vil folk si? Hva vil de ansatte tro om meg? Noen vegrer seg for å utforske det, fordi man føler man må ha et svar eller finne løsningene på problemene med en gang. Kanskje man er redd for å identifisere seg med det man finner? Vi vil jo aller helst være mest mulig lik det idealbildet vi har om oss selv eller andres forventninger. Sannheten om at man står langt fra der man ønsker eller “må” være, kan være vondt å erkjenne. Men når vi står i erkjennelse og på den måten er sårbare, så SKRUR VI PÅ LYSET og ser for første gang klart hva som faktisk er i hullet – det som lager bråk og som ikke skal være der.

Tilbake til min lille hverdagshistorie. Jeg tok motet til meg på fortauet og hoppet ned i hullet og skrudde på lyset, for å se hva jeg fant. Min apekatt på det tidspunktet var en liten frykt for å bli misoppfattet eller misforstått for å ha dårlig karakter (Jeg ville jo gi et godt inntrykk). Da jeg fikk øynene på den lille apekatten, grep jeg den under armen og svingte meg opp igjen: Jeg så den inn i øynene. Jeg vet ikke hvor du kommer i fra, jeg skulle virkelig ikke ønske at du var her, men det er du dessverre. Du er min og det er ingen andre som kan gjøre den drittjobben med å røyke deg ut, deale med deg. Det er jeg som må ta ansvar og gjøre noe. Løsningen ble å “holde den under armen”, holde fast på at jeg har gode verdier og holdninger som jeg er trygg på, og måtte med dette; ta “sosial risiko” med å gå inn i møtet og stå i erkjennelse. Hva tror du skjedde?